Noen ganger skal man drepe
Forfatter: Torbjörn Tännsjö
Oversetter: Bjørg Vindsetmo
Sider: 208
ISBN: 9788253029979
Forlag: Pax

Den svenske filosofen Torbjörn Tännsjö har skrevet en bok som nok kan gi de fleste nye impulser.

Boken handler rett og slett om det å drepe andre eller seg selv. I hvilke tilfeller er det tillatt? Han tar for seg mord, selvmord, dødshjelp, barmhjertighetsdrap, abort, spedbarnsdrap, drap på "ikke-leveverdige individer", drap på dyr, dødsstraff og drap i krig.

Han drøfter spørsmålene med utgangspunkt i tre oppfatninger: Den pragmatiske oppfatningen som han selv støtter, synet på livet som hellig og med tanke på menneskers rett til liv. Som bakgrunn har han det alminnelige synet som han har fått frem gjennom en spørreundersøkelse i Sverige, Norge og Tyskland. Oppfatningene til folk flest forkastes imidlertid fort siden de er åpenbart inkonsekvente. Forfatteren er filosof, ikke politiker.

Boken lykkes uten tvil med å skape en atmosfære for refleksjon. Forfatteren skal ha stor ros for at han ikke skyver vanskelige problemer og kontroversielle oppfatninger under teppet. Som helhet er boken svært bra, men det ligger jo i en anmelders oppgave å legge vekt på svakhetene, dersom de er tydelige. Og det er de dessverre i denne boken.

Det er klare problemer knyttet til de meningsmålingene han bruker. Når de tyske respondentene - men ikke de norske og svensk - blir "minnet om at dette er vanskelige spørsmål som de ikke trenger å svare på" (s. 9) er det et klassisk tegn på en metodisk feil.

Den samme lemfeldige omgangen med hans empiriske materielle ser vi på side 108 og 109 når han kommenterer at det bør være lov til abort for syke fostre med at sykdommen opphever synet på at et slikt drap i utgangspunktet er galt, og gir seg selv støtte i resultatene fra undersøkelsen. Problemet er bare at det f.eks i Norge er klart færre som støtter abort av et handikappet barn (s. 196) enn et friskt barn (s. 87). Selv om det er positivt at en filosof bringer inn empiri, bør dette gjøres grundigere når der først gjøres.

Den filosofiske analysen er derimot i langt sterkere grad preget av at dette er forfatterens kjerneområde. Dessverre faller han i fellen med å gjøre det litt lett for seg selv.

Dette gjelder spesielt i forhold til drøftingen av retten til liv som er hovedalternativet til hans eget syn. F.eks. i forhold til selvmord og dødshjelp slår han fast at dette er spørsmål som er enkle for tilhengere av dette synet, slikt bør være lov. Når han i forbindelse med de andre alternativene i stor grad drøfter problemer blant annet knyttet til samtykke, så er det svakt å ikke komme inn på dette i forhold til retten av liv.

Problemet er imidlertid dypere. Hovedkritikken hans mot retten til liv er dessverre langt på vei feilslått. Det eksemplifiseres gjennom at han mener at den gir uklare og flertydige svar i forbindelse med forholdet til abort og spedbarnsdrap. Dette skyldes at han behandler det som en for stor sekkepost som inneholder ulike rettighetsteorier. Det han kritiserer kan altså deles opp i ulike rettighetsteorier som hver for seg kan ha klare svar. Gjennom å samle disse ulike teoriene, slipper han å argumentere mot hver av dem, men kan avfeie dem samlet. Det er gode grunner til å grovkategorisere, men i denne sammhengen gjør det hans konklusjon mindre troverdig.

Denne kritikken svekker argumentasjon for det pragmatiske synet som forfatteren vil ha frem, men utgjør ikke noe avgjørende argument mot boken som sådan. Boken er preget av svær mange spennende innfallsvinkler og argumenter. Den var en fornøyelse å lese.