Drømmen om Amerika
Forfatter: Toril Brekke
329 sider
ISBN: 9788203190735
Forlag: Aschehoug

Toril Brekke ønsker å avdekke – på godt og vondt – hva nordmenn kan ha bidratt med for at USA er blitt hva USA er blitt. Det gjør hun gjennom sin ”store romanberetning om den norske utvandringen.

Identiteten til de 52 er kjent, og flere av dem figurerer i dette første bindet av Brekkes beretning. Blant annet reiselederen Lars Larson Geilane, og Cleng Persson. Hovedpersonene i boken er dog oppdiktede. Men virkelige kunne de vært, de som rømte fra fattigdom, nød og økonomisk krise. Og fra religiøst monopol. De er kvekere, familien Brekke har valgt til å manifestere usselhet og nød, men også drømmer om et bedre og friere liv. Håvard, som har vært fange under napoleonskrigene gifter seg med Elise og tar henne vekk fra noe som i realiteten er en slavetilværelse hos tanten og hennes mann. Elises bør og forpliktelse er broren Ansgar, som er dårligere rustet enn andre i samme kår. Han må med over havet.

Fattigdommen skapte nødvendigvis ikke noe solidarisk fellesskap, men like gjerne misunnelse over dem som var dristige nok til å søke seg ut i det ukjente. Misunnelsen kunne få håndfast utløp i falske anklager - som ikke bare fratok dristige muligheten til å reise, men også fysisk frihet.

”Oleanna” ble parodien på drømmen om Amerika som småfolk drømte. Brekke skildrer hvordan drømmen møter den tøffe virkeligheten, i form av mer sult og fattigdom, og hvordan de som sto samlet om å følge drømmen blir spredt for alle vinder i drømmenes land. Brekke viser hvordan mennesker som tar tak i sitt liv også blir truffet av tilfeldighetenes spill. Selv en som har opplevet slavetilværelsen kan nyte å selv være slaveeier.

Boken er skrevet i et gammelmodig språk, og det passer sikkert til tidsånden og epoken boken er ment å skildre. Likevel klarer jeg ikke helt å føle at jeg kommer under huden på persongalleriet, eller om språket skaper avstand. Tidvis er det vanskelig å få med seg hva som faktisk skjer. Spesielt slutten av boken måtte leses flere ganger.

Innledningsvis skildrer Brekke hvilke undersøkelser hun har gjort før boken ble skrevet. Blant annet har hun fulgt i utvandrernes fotspor. I efterordet klargjør hun hvem av bokens skikkelser som er fiktive, og hvem som faktisk har levet.

Om Brekke skal komme opp på siden av Moberg som migrasjonsforfatter, gjenstår å se. Jeg ble ikke overbevist av den første boken i det som skal bli en serie.