Desertørens beretning
Forfattere: Joshua Key og Lawrence Hill
Oversetter: Torstein Velsand
Forlag: Font forlag
Utgitt: 2007
220 sider

Joshua Key vokste opp i ytterste fattigdom sammen med sin mor i en husvogn i Oklahoma, mens voldelige stefedre kom og gikk. Han betegner det som et under at han i det hele tatt overlevet barndommen. Som så mange andre både nå og tidligere så Key militæret som en vei ut av fattigdommen, til utdannelse og økonomisk trygghet. Med kone, to barn og et tredje på vei så han ingen andre løsninger. Han lot seg verve, mot forsikring om at han skulle få bygge broer i USA, og ikke bli sendt på tjeneste utenlands. Knapt et år senere ble han likevel sendt til Irak, rett efter invasjonen.

Key har fortalt sin historie til journalisten Lawrence Hill. Det er en lavmælt fortelling der Key legger vekt på kun å fortelle hva han selv erfarte i Irak. Derfor er dårlig med redselshistorier fra Abu Ghraib og andre steder som har kommet til å bli en vanlig del av nyhetene verden over de siste 4 årene.

Keys historie viser avstanden mellom de store visjonene om frihet og demokrati som Bush og resten av hans administrasjon kunngjorde for all verden, og innholdet i den opplæringen soldatene fikk før avreise til Irak. Offiserene skilte ikke mellom sivile og militære i omtalen av irakere. De ble kalt turbanhuer, sandniggere, habiber og hajjier (egentlig en hedersbetegnelse for dem om har reist på pilegrimsreise til Mekka). Resultatet av opplæringen var at soldatene knapt anså irakere for mennesker på linje med dem selv. Og innsikt i eller opplæring om Genevkonvensjonen var helt fraværende.

Blant Keys oppgaver i Irak var razziaer i hjemmene til vanlige irakere. Formålet var å få tak i terrorister. De fant aldri noen så lenge Key var med. Alle menn over 1 meter og 50 ble stripset og sendt av gårde, uten at han noensinne fikk vite hva som skjedde med dem. Og han så dem aldri igjen. I løpet av 6 måneders tjeneste sov han sjelden mer enn et par timer sammenhengende hver natt. Det er åpenbart at evnen til å tenke klart, og til resonnere reduseres kraftig under en slik tjeneste.

For Key ble avstanden mellom målene for operasjonen, og hva de amerikanske soldatene faktisk gjorde i Irak, efterhvert så stor at han mistet troen på at de overhodet beveget seg i riktig retning. Snarere tvert imot. Key følte seg lurt av sine overordnede og av de folkevalgte, og at irakerne ble lurt av amerikanerne. Derfor valgte han å desertere. Han og familien holdt seg skjult et år før de kom seg over grensen til Canada. Key søkte om politisk asyl, og begrunnet søknaden med at han daglig ble beordret av sine overordnede til å begå brudd på menneskerettighetene. Under Vietnamkrigen fikk amerikanske desertører asyl i Canada. Slik er det ikke i dag.

Dette er ingen bok for store ord og fakter. Det er et stille men krystallklart oppgjør både med hva amerikanske soldater gjør i Irak, med avstanden mellom politikernes visjoner og hva soldatenes opplæring faktisk inneholder. Sluttkapittelet er et sterkt moralsk oppgjør med begrunnelsene for Irakkrigen, gjennomføringen av den, og løgnene som er brukt i forsvaret av krigen – både overfor amerikanerne, soldatene, irakerne, og omverdenen. Det vil helt sikkert komme flere både bøker og filmer om USAs krigføring i Irak. Keys beretning om landet som forlot ham – og sine egne idealer – vil stå som et usedvanlig klart og modig vitnesbyrd.