Tittel: En ganske alminnelig mann
Forfatter: Paul Rusesabagina
Oversetter:
Utgitt: 2007
Forlag: Bazar
Språk: Bokmål
ISBN: 9788280871268
Antall sider: 238

I 1994 ble Rwanda rammet av et av tidenes verste folkemord. Mens verdenssamfunnet lukket øynene ble over 800 000 mennesker i løpet av 100 dager systematisk slaktet ned med macheter. Paul Rusesabagina var direktør på Hotel des Milles Collines under folkemordet og klarte å redde 1268 mennesker fra den sikre død ved å skjule dem på hotellet sitt. I 2005 ble opplevelsene til Rusesabagina filmatisert i den fantastiske filmen ”Hotel Rwanda”, og nå utgir endelig Bazar Forlag selvbiografien hans.

I begynnelsen av boken følger vi Rusesabagina under oppveksten på den rwandiske landsbygda. Han beskriver et enkelt men fredelig liv hvor eventuelle uoverensstemmelser mellom folk som regel løses ved dialog og en skål bananøl. Spesielt inntrykk gir faren til den unge Paul som stadig formidler sin livsvisdom gjennom forskjellige ordspråk.

Rusesabagina er en ambisiøs ung mann og etter å ha gitt opp prestestudiene, blir han ansatt på luksushotellet ”Hotel des Milles Collines” og jobber seg raskt oppover i gradene. Etterhvert blir det også klart at ikke alt er så idyllisk som det kan virke på overflaten. Det er store uoverensstemmelser mellom folkegruppene hutu og tutsi, og enkelte hutuer viser seg å ha planer om å løse problemet en gang for alle.

Gradvis trappes den hatefulle anti-tutsi retorikken opp via radiostasjonen RTML. Lederen for FN-styrken i Rwanda får vite at hutuene har bygget opp store våpenlagre og laget lister over tutsier og moderate hutuer som skal drepes. Han informerer derfor ledelsen i New York om at han planlegger et raid for å beslaglegge disse våpnene. Mye kunne vært annerledes hvis dette hadde blitt gjennomført, men i stedet får han beskjed fra Kofi Annan om å la våpenlagrene i fred og heller informere Rwandas president (som sannsynligvis har vært delaktig i å skaffe våpnene og planlegge de kommende massakrene)!

Den 6. april 1994 blir presidentens fly skutt ned og helvete bryter løs for alvor. Den rwandiske hæren og Interahamwe-militsen går fra hus til hus og slakter systematisk ned tutsier. Veisperringer settes opp overalt og alle tutsier hakkes til døde med macheter. FN beslutter at det ikke skal gripes inn bortsett fra å hjelpe med å evakuere utenlandske statsborgere. Det finnes bare et trygt tilfluktsted i hele landet: Hotel des Milles Collines.

I praksis er det ingen som beskytter hotellet, så hvis hutu-militsen hadde ønsket det kunne de når som helst spasert inn og drept flyktningene. At samtlige 1268 personer allikevel kommer fra det med livet i behold, skyldes utelukkende innsatsen til Paul Rusesabagina. Det eneste våpenet han har tilgjengelig er en usedvanlig psykologisk innsikt og evne til å snakke med folk. I tillegg benytter han seg av det omfattende kontaktnettet han har bygget opp under tiden på hotellet. Selv fanatiske hutuer som han ikke har annet enn forakt for, klarer han på en eller annen måte å manipulere til å hjelpe seg. Han lever under et konstant press der han vet at før eller siden vil ikke talegavene hans være nok til å avverge en massakre og at en eneste liten ”feil” kan være nok til at hotellet angripes. Paul Rusesabagina er så visst ingen alminnelig mann.

Boken er utrolig spennende lesning og så dramatisk at man nesten har vondt for å tro at dette kan være en sann historie. Samtidig gir den en grundig innføring i Rwandas historie, kultur og samfunn. Særlig interessant er Rusesabaginas skildring av opptakten til folkemordet og hvordan FN og verdenssamfunnet ignorerte alle advarsler. Boken fremfører muligens den sterkeste kritikken av FN jeg noen gang har sett på trykk:

Min mening er at FN ikke bare var totalt hjelpeløse overfor dette folkemordet. De var verre enn hjelpeløse. Det hadde vært bedre for oss hvis de ikke hadde vært her i det hele tatt, fordi deres tilstedeværelse fikk resten av verden til å slå seg til ro med at noe ble gjort, at en faderlig styrke passet på. De skapte en dødelig illusjon om sikkerhet. Rwanda satt igjen med litt over 500 dårlig trente FN-soldater som ikke engang hadde lov til å trekke våpen for å forhindre at barn ble slaktet ned med macheter rett foran øynene på dem. En total tilbaketrekning ville vært bedre enn denne komedien.

USA levnes også liten ære. Etter ”Black Hawk Down” episoden i Somalia året før, ønsket Bill Clinton for all del å unngå å bli involvert i afrikanske konflikter. Derfor gjaldt det å unngå å omtale folkemordet som folkemord, for ellers ville man i følge folkeretten måtte gripe inn. Frankrike får enda hardere kritikk og skildres som en kynisk stormakt delvis på hutuenes side.

Til slutt kan det være interessant å sammenligne boken med filmen ”Hotel Rwanda”. Ofte viser det seg at filmskaperne har tatt seg store kunstneriske friheter i filmer basert på såkalte ”sanne historier”. Dette er imidlertid ikke tilfellet her. Enkelte mindre detaljer er riktignok endret litt på for dramatisk effekt. For eksempel forlot ikke Rusesabagina Rwanda før to år etter folkemordet, i motsetning til i filmen som avsluttes med at familien kommer seg ut av landet. Tvertimot ble jeg gang på gang overrasket over at detaljer som virket litt for Hollywood-aktige, bekreftes av Rusesabagina å ha funnet sted nesten nøyaktig som i filmen.

”En ganske alminnelig mann” kan anbefales på det varmeste. Det er en fantastisk bok om en fantastisk mann.