En helt vanlig dag på jobben
Forfatter: Håvard Mælnes
Forlag: Kagge forlag

Det ville vært lett å lese denne boken med de samme brillene som alle andre, men akk, så kjedelig. Håvard Mælnes har skrevet en bok som fortjener at man går bak de vulgærtabloide poengene. Grunnen er enkel. Det er en kritisk bok om norsk medias største suksess. Hva kan vi lære om Se og Hør koden?

Både på og mellom linjene kan vi lese om et blad hvis suksess skyldes hardt arbeid, dyktighet, pålitelighet og en betydelig dose frekkhet. Gode saker kommer ikke uten innsats og det beskrives godt hvordan Se og Hørs reportere legger ned det lille ekstra som gjør at de får overtaket på andre. Fotografene venter lenger på de gode bildene og Melnæs egen oppfølging av Sven O. kan ikke beskrives som noen latmannsjobb.

"Ser du statsministeren utenfor Stortinget i samtale med noen som kan minne om en uteligger, så er det antakelig ikke det. Sannsynligvis er det heller snakk om en politisk journalist fra VG, Aftenposten eller NRK. Fotografene er enda verre. Selv i begravelser stiller de i olabukse og utvaska t-skjorte. Om Se og Hør fikk jeg vite en ting av mine VG-kolleger: Der i gården gikk man anstendig og respektfullt kledd." (s. 32)

Det er ikke kun journalister fra Se og Hør som får gjennomgå i boken. Sitatet illustrerer imidlertid et viktig poeng. Se og Hør etterstreber å være bedre enn de andre. De betaler best og er dyktigere enn andre. Flere plasser vises det til hvordan de systematisk samler informasjon om kjendiser på en mer profesjonell måte enn andre. De har eksempelvis et eget kjendisregister (s. 124).

Det blir av mange lagt stor vekt på hvordan Se og Hør betaler mennesker for å stille opp, ofte med en negativ klang. Det er imidlertid all grunn til å heller se på Se og Hørs betalingsvilje som et tegn på dyktighet. De har skjønt at eksklusive oppslag har en klar markedsverdi og betaler for den. Mælnes omtaler Odd Johan Nelvik som "uhyre kostnadsbevisst" (s. 148) Det er tydelig at Se og Hør ikke strør om seg med penger, men bruker dem på en rasjonell måte.

En av de tingene som overrasket meg ved boken var hvor pålitelig Se og Hør fremstår:

"Og dette er noe som forekommer ofte: At Se og Hør sitter med god informasjon, som verken er støtende eller for intim, men som likevel blir droppet for å beskytte kilder." (s. 198)

Påliteligheten får ytterligere tre uttrykk. For det første er inntrykket at Se og Hør er svært nøye på å sjekke sakers troverdighet før de trykkes.

"Folk lyver hele tiden, både for å gjøre seg mer interessante og for å fremstå som mer troverdige. Det eneste som gjelder er å få en bekreftelse fra en av de impliserte parter." (s. 220)

For det andre kan kjendisene stole på at sakene presenteres på en måte som de er fornøyde med. Dette er selvsagt et tveegget sverd og kan kritiseres ut ifra tanken om at intervjuobjektene ikke skal få styre vinklingen. På den andre siden er det en kjent sak at pressen ikke alltid er like troverdige med tanke på å gjengi det relevante fremfor det salgbare. Poenget er uansett at intervjuobjektene har grunn til å vurdere Se og Hør som en troverdig samarbeidspartner. Dette peker hen på det tredje punktet, bladets gjennomførte beskyttelse av sine kilder.

Forfatteren torpederer for øvrig det prinsippet kraftig i sin bok, maken til utlevering av en kilde skal man lete lenge etter. Sven O. beskyttes i hvert fall ikke i denne boken som på mange måter kan leses som forfatterens memoarer over sitt forhold til Sven O.

At Se og Hør har frekkheten i orden er ingen hemmelighet. Mælnes gjør uansett en god jobb i forhold til å beskrive episoder som eksemplifiserer dette. Frekkhet er imidlertid en nødvendighet i pressekretser, det jo en metode for å få bekreftet eller avkreftet ryktene.

Det virker som om Mælnes skammer seg litt over at han (s. 62) spurte Jens Stoltenberg direkte om de omfattende ryktene om at han var homofil, stemte. Hvis frekkhet innebærer å spørre en person direkte i stedet for å hviske i korridorene, er det kanskje til og med for lite frekkhet i mediene?

Det virker også svært malplassert at forfatteren kritiserer Se og Hør for å ikke være så nøye på sannhetsgehalten i overskriftene når han begår samme "forfalskningen" med ordene "Pappa ringer" (s. 13) helt i begynnelsen av sin egen bok.

Det ligger mye relevant mediekritikk i En helt vanlig dag på jobben. Mye rammer Se og Hør og mye rammer pressen generelt. Her passer det å sitere Bismarck:

"People will sleep better not knowing how their sausage and politics are made."

Det samme gjelder kanskje også produksjonen av medieoppslag?

Boken er skrevet i beste Se og Hør stil. Språket er godt og enkelt. Poengene presenteres leservennlig og tilpasset til kort onelinere. Her er det lett å trekke ut sitateter og eksempler.

Lesere av denne anmeldelsen savner kanskje deler av den kritikken og de eksemplene som har fremkommet i andre anmeldelser. For de som har en fetish for repriser fremfor nye vinklinger, kan jeg anbefale nyhetssendingene på "seriøse" NRK hver time.