Den eneste ene
Forfatter: Jørn Lier Horst (hans hjemmeside)
Forlag: Gyldendal

Håndballspilleren Kajsa Berg forsvinner. Hun er en av stjernespillerne på Larvik. Vi følger William Wisting i en etterforskning der stadig nye og morbide detaljer dukker opp. Brente lik og andre elementer veves sammen til en helhetlig handling.

Boken var en fornøyelse å lese. Forfatteren lykkes med å holde på oppmerksomheten i hele boken, jeg koste meg skikkelig. Da jeg hadde lagt boken fra meg, var det rett inn i tenkeboksen. Hva gjorde boken så god?

Det er et vanskelig spørsmål. Boken har rett og slett et snev av ubestemmelig kvalitet. Det som bare er der, men som er vanskelig å peke på. Jeg tror dette skyldes forfatterens grundige arbeid med å lage et skikkelig plott. Det henger rett og slett på greip.

En rekke handlinger sys sammen til en helhet. Sidespor blir til hovedspor og sidespor viser seg verdiløse. Etterforskningen blir troverdig. Flere saker som i utgangspunktet er uavhengige av hverandre, finner felles løsninger. Ganske ekstreme hendelser inngår i handlingen uten at det virker malplassert, noe som er en prestasjon.

Forfatteren klarer å skape et samspill mellom tilfeldigheter og bevisste handlinger som gir historien et ekstra element. Det kunne ha gått helt annerledes. Hvis ikke...

Jeg likte også at boken klarer å holde på usikkerheten hele veien. Selv om mistanken etterhvert går i en retning, er det nok kjøtt igjen på beinet til at spenningen holdes ved like.

Selve hovedsaken - forsvinningen til Kajsa Berg - ligger hele tiden i bakgrunnen som et åpent spørsmål, mens andre forbrytelser og handlinger graves opp. Hun er forsvunnet, men leseren er hele tiden usikker på om hun virkelig er drept. Det er godt gjort å skape sideforbrytelser som driver frem handlingen samtidig som utgangspunktet svever i det blå. I påvente av at forfatteren drar sammen trådene på slutten - noe han gjør.

Boken er skrevet i et lett og lesevennlig språk. Det gjøres ikke noe ekstraordinært ut av det - heldigvis. Teksten holder seg til sin hovedoppgave, å fortelle en spennende krimhistorie.

Det bør også nevnes at forfatteren er svært flink til å trekke på menneskers psykologiske tilbøyeligheter. Handlingen ville ikke fungert dersom ikke personene i boken hadde vært mennesker, med menneskelige trekk. Horst klarer å inkludere ganske ekstreme overgrep, uten at det blir hverken overfladisk eller ødelegger troverdigheten.

Jørn Lier Horst har skrevet en svært god bok som nok vil glede venner av spennende krim.

Se Bokavisens intervju med forfatteren.