Profet i eget land: historien om Carl I. Hagen
Forfatter: Elisabeth Skarsbø Moen
Forlag: Gyldendal

Anmeldt av Ove A. Vanebo

Profet i eget land er en bok som skildrer Carl I. Hagens personlige og politiske utvikling. Meningen var at denne biografien skulle få frem nye sider ved Carl og frembringe fakta man ikke tidligere har lest offentlig om. Elisabeth Skarsbø Moen fikk til og med permisjon fra VG for å vie all sin tid til bokprosjektet. For personer som ikke har fulgt særlig med på Fremskrittspartiets utvikling de siste årene eller lest noe om FrPs historie tidligere, kan denne boken fungere som en grei innføring om FrPs spennende utvikling fra den spede begynnelsen. For andre som har litt mer inngående kunnskap, finnes lite informasjon man ikke kan finne i Carl I. Hagens egen bok Ærlighet varer lengst eller i Kong Carl, som er skrevet av Jan Arild Snoen og Jan Ove Ekeberg.

Skarsbø Moens bok bygger faktisk svært mye på de to nevnte bøkene. Og her ligger det en klar svakhet: jeg synes ikke forfatteren klarer å rive seg løs fra dette materialet og lage noe særegent. Enkelte deler av boken – som eksempelvis biten om den ideologiske striden og Bolkesjø-landsmøtet – virker som ren avskrift av kildematerialet (i Bolkesjø-tilfellet: «Kong Carl»). Det brukes riktignok fotnoter for å markere at stoffet er tatt fra andre bøker, men enkelte ganger burde man presisert tydeligere hvor sitat er hentet fra. Ut fra et rent vitenskapelig perspektiv, hadde det også vært en fordel å fortelle hvilke sider man henviser til i bøkene som har fungert som kildemateriale.

Dette med manglende selvstendighet gjenspeiles også i måten boken er bygget opp på. Etter min oppfatning er boken svært fragmentarisk; den har enkelte gode elementer, men klarer ikke å fortelle en egen historie – noe som er et aldri så lite paradoks siden bokens undertittel er «Historien om Carl I. Hagen». Vinklingen man bruker kan også virke oppstykket: man går fra ren gjengivelse til mer selvstendige «analyser», uten at dette virker særlig naturlig.

Det er også til tider irriterende at når man først starter analysen, blir den altfor simpel og kortfattet. Et klart eksempel er når Skarsbø Moen skal forklare psykologisk Hagens personlighetstrekk med et par setninger (s. 19). Særlig når det gjelder en såpass kjent og kompleks person som Carl I. Hagen, blir det for enkelt å komme med psykologiske vurderinger over noen få ord. Og hvor blir det av de mer sosiologiske perspektivene? Hvordan har oppveksten på Røa påvirket ham? Hva hadde kameratgjengen å si for hans politiske interesse og personlighetsutvikling? Dette får vi dessverre ingen gode svar på.

Mange vil nok ha problemer med å få med seg hva alle stridighetene gikk ut på og hva enkelte begreper betyr. Hva gjorde bl.a. Gjems-Onstad egentlig galt i TV-debatten han var i (s. 63-64)? Hva er «Fjose-posen» (s. 80), som ble innført av sosialminister Bergfrid Fjose (til opplysning, så er det den mørke, reklamefrie posen man fikk på Vinmonopolet)? Litt mer bakgrunnshistorie og begrepsavklaring hadde gjort seg. Samtidig bruker forfatteren veldig stor plass på mindre interessante ting, som oppramsing av alle Anders Langes sponsorer (s. 63).

Det blir altså et spørsmål om prioritet. Jeg stiller spørsmål ved om man har tatt med det viktigste. Er det for eksempel forsvarlig å bruke bare rundt en side på å behandle avgjørelsen om ikke å støtte Bondevik som borgerlig statsminister etter valget 2005? Det er også grunn til å mene at noen viktige ting er utelatt. Det er ikke et eneste ord om sentralstyremedlem Torgeir Høiens protestutmelding av FrP i 2004, etter lang tids diskusjon i hele partiet om enkelte deler av næringspolitikken. Jeg synes særlig de siste årene etter 2001 får slett behandling, samtidig som enkelte svært intime detaljer er tatt med andre steder – som Hagens hygiene og vekt. Kan dette skyldes at Kong Carl kun beskriver utviklingen frem til valget 2001?

En forfatters subjektive oppfatning og prioriteringer er én ting. Noe annet er direkte fakta- og skrivefeil. Det er en del ganske grove og sjenerende feil i boken. Eksempelvis skriver Skarsbø Moen på side 53 om Stortingsvalget i 1972 (dette er selvfølgelig feil; det var ikke Stortingsvalg i 1972)! Enkelte navn er stavet uriktig: Kristoffer Ålmås (s. 61) har ikke vært sentral i partiet, men det har Kristoffer Almås vært. Ei heller har Anne Beth Moland (s. 181) vært nestformann i FrP; det har imidlertid hennes navnesøster med etternavnet Moslet. Og hva Odd Einar Dørum gjør som regjeringspartner i Willochs regjering (s. 163), er vanskelig å vite.

Noen feil krever litt politisk innsikt for å oppdage, men de burde være rettet opp av en presumptivt oppegående journalist som Skarsbø Moen. På side 221 står det at «[…] EØS-avtalen kunne være grunnlovsstridig fordi den innebar en viss suverenitetsavståelse. Folkeavstemning kunne derfor være nødvendig ifølge Grunnloven». Man trenger ikke være ekspert på statsforfatningsrett for å vite at Grunnloven ikke operer med et slikt krav om folkeavstemning. Forfatteren går på s. 277-278 langt i påstå at staten ikke ville hatt oljeinntekter dersom Hagens gamle forslag om å selge Statoils rettigheter på Statsfjordfeltet hadde gått gjennom. Her undervurderer Skarsbø Moen at det kommer enorme inntekter gjennom en særskilt høy oljeskatt på 78 prosent. Disse inntektene ville man fått selv om utenlandske selskaper hadde kjøpt rettighetene.

Jeg er med andre ord ikke særlig imponert over «Profet i eget land». Oppsummert kan man konstatere at boken ikke kommer med noe nytt man ikke kunne funnet i andre bøker om partiet. Den er også til dels misvisende og uinspirerende lesning. I påvente av Carl I. Hagens egen bok som kommer om kort tid, bør man finne noe annet å lese på hvis man vil finne den virkelige historien om Carl I. Hagen.

Ove A. Vanebo er 1. nestformann i FpU