Gift med Carl - Elskerinne, sekretær og hustru
Forfatter: Eli Engum Hagen
Forlag: Giga Forlag

Det er forfriskende å lese denne biogafien til Eli Hagen. Det er rett og slett en vidunderlig bok. Den er overraskende velskrevet og gir viktige blikk inn i den politiske virkeligheten.

Det har allerede vært skrevet en rekke plasser at denne boken kan lære Martin Kolberg mye om FrP-koden. Det har også blitt påpekt hvordan den skiller seg fra kjedelige politiske biografier. Begge deler er korrekt.

Det er ikke tilfeldig at jeg skriver denne anmeldelsen i dag. Det er Fremskrittspartiets 30-års jubileum, tidligere het det Anders Langes Parti. For 30 år siden var partiet på enkelte meningsmålinger nede på 0,2 %. I dag er den politiske situasjonen en helt annen. Eli har fulgt Carl I. Hagen gjennom hele oppturen som hans nærmeste medarbeider. Det gjør at hun har en viktig bok å fortelle. Noe hun gjør!

Boken skiller seg kraftg fra andre politiske biografier gjennom at hun forteller historien slik hun mener at den er, ikke slik hun vil at omgivelsene skal oppfatte den. Selvsagt er den subjektiv. Og den kritiske leser kan sikkert finne feilaktig omgang med fakta på en rekke steder. F.eks. tilskriver hun en landsmøtetale til feil år (s. 166), men leser du boken som et leksikalsk oppslagsverk, har du misforstått FrP-koden!

Boken er ærlig og hard. Mot tidligere partifeller:

"Dag Danielsen ble helt fra seg og satt på rom 447 i Stortinget og gråt åpenlyst. Patetisk satt han sammensunket ved bordenden, rød i fjeset og gråt, sippet som en liten unge." (s. 286)

Mot andre:

"Det kostet ham [Søviknes] en stortingsplass, en toppkarriere, og han ble plassert i gapestokken i årevis for noe som, hvis vi skal være ærlige, vel ikke er så uvanlig verken i partier, organisasjoner eller på andre arbeidsplasser." (s. 303)

Mot seg selv:

"Og så oppfattet jeg det som om han [Giske] også var litt sarkastisk overfor Bondeviks selvopptatthet. Det gledet meg stort." (s. 356)

Boken er imidlertid også både positiv og klokt observerende. Hun skriver for eksempel følgende om et møte med Clinton, en politiker som hun på forhånd ikke var så imponert over:

"Han kom gående mot meg, høy, flott og smilende. Sikkert bortimot 1,90 høy. Jeg hilste på ham bare noen få sekunder. Men han SÅ på meg da han kom meg i møte og strakte ut hånden for å hilse på meg. Så holdt han hånden min akkurat de sekundene for lenge, la den andre hånden over våre begges, og så meg inn i øynene som om jeg var den mest interessante personen han hadde møtt, i alle fall den kvelden. Det var en meget spesiell opplevelse. Jeg fikk et lettere sjokk, og det satte en støkk i meg lenge." (s. 328)

Boken er rett og slett en åpen og subjektiv fortelling om et liv i politikkens sentrum. Vi kommer bak de politiske maskene og ser det politiske spillet.

Jeg bet meg spesielt merke til noe hun skrev om den gang Bondevik ble statsminister i 1997. Hvis Carl I. Hagen hadde blitt bedt om å overta - som leder av det største opposisjonspartiet - i stedet for Bondevik, var han overbevist om at han ville bli sittende lenge. Begrunnelsen er interessant og handler om Hagens kjennskap til de formelle reglene (s. 265-266).

Skjulte detaljeri boken kan gi tips til viktige innsikter om Hagen. Det har vært omtalt at Eli tapet valgutspørringene i 1979 på video for å lære. Det står også noe om en tilsvarende episode året før:

"Han dikterte, og jeg skrev på noe som måtte være datidens første datamaskin." (s. 67)

Poenget er at ekteparet Hagen var ekstremt tidlig ute med å bruke nye teknologiske løsninger. Kanskje kan dette fortelle noe viktig om både dem som mennesker og om hvorfor partiet er blitt en slik suksess?

Boken er både lærerik og herlig lesning. Det er to gode ønsker på en gang.