Tittel: Afrika – en vakker dagForfatter: Tomm Kristiansen
Utgitt: 2006
Forlag: Cappelen
Språk: Bokmål
ISBN: 8202240271
Antall sider: 437

Tomm Kristiansen har lang erfaring fra Afrika som NRKs Afrika-korrespondent, så han vet hva han snakker om, og han har også evnen til å formidle sine tanker skriftlig på en svært leservennlig måte.

Fra bokens tittel skulle man kanskje tro at dette var en svært optimistisk bok, noe som imidlertid er langt fra tilfellet. Bortsett fra det aller siste kapitlet er boken stort sett svært kritisk. Politisk korrekte ideer om at det er ”vestlig kapitalisme” som ligger til grunn for all elendighet i Afrika er fullstendig fraværende. I stedet legger Kristiansen skylden hovedsaklig på afrikanske ledere, feilslått vestlig u-hjelp, afrikansk korrupsjon og vestlige tollmurer. Selveste FN utsettes også for knallhard kritikk, spesielt for minimal innsats i forbindelse med folkemordet i Rwanda (tvertimot bidro sentrale personer i FN-systemet med å skaffe hutuene våpen), samt for å være et gigantisk byråkrati mer opptatt av ”koordinering” enn å utrette noe praktisk.

Boken er delt inn i forskjellige deler avhengig av hvilke land som omtales. Kristiansen har besøkt alle stedene og boken er en blanding av selvopplevde historier og historiske fakta. Alt sammen er en fornøyelse å lese. Mange av historiene han forteller er svært spennende og det blir av og til nesten som å lese en roman.

Den første delen av boken omhandler Sør-Afrika. Apartheid er historie, men hva har egentlig skjedd etterpå? Kristiansen er ikke imponert:

Tiden for de retoriske høydepunkter om ”et Sør-Afrika for alle” er byttet ut med ”Nå er det vår tur”. Den nye eliten går inn i stillinger som under apartheidtida var ekstremt høyt gasjerte, men byråkratene hadde i det minste utdannelse og faglig bakgrunn. Nå holder det med hudfargen og partiboka. Nå driver det inn mennesker i viktige posisjoner, som de ikke er kvalifisert for, og det søte liv smaker. Det er en omvendt rasisme.

AIDS-epidemien er et av de største problemene, men dessverre har president Thabo Mbeki håndtert dette svært dårlig. Kristiansen forteller at etter å ha mottatt en henvendelse fra en musiker(!), oppsøkte Mbeki på egenhånd diverse nettsteder til såkalte AIDS-dissidenter, og ble overbevist om at HIV ikke forårsaket AIDS. Faktisk var ikke AIDS smittsomt i det hele tatt, og sykdommen kunne kureres med en kostholdsblanding av hvitløk, rødbeter, olivenolje, sitroner og søtpoteter. Etter hvert ble imidlertid det internasjonale presset for stort, og regjeringen satte ned en offentlig AIDS-kommisjon som skulle drive informasjonskampanjer og opplysning. Et av medlemmene var visepresident Jacob Zuma. Han ble senere tiltalt for voldtekt av en HIV-positiv kvinne, men han var ikke bekymret for å bli smittet, for han hadde ”sikret seg” ved å ta en dusj etter samleiet. Jacob Zuma har stor støtte fra venstrefløyen i ANC og er en aktuell presidentkandidat når Thabo Mbeki gir seg.

Et av de andre høydepunktene i boken er kapitlene om Uganda, Rwanda og Den demokratiske republikken Kongo. Kristiansen går grundig til verks og gir oss bakgrunnen for konfliktene i disse områdene og viser hvordan alt henger sammen. Folkemordet i Rwanda er nok kjent for de fleste, men boken går videre og forklarer hvordan dette utløste borgerkrigen i nabolandet DR Kongo, med innblanding fra en rekke andre land (”Afrikas verdenskrig”). Dette er veldig spennende lesning. FN levnes liten ære i det hele, herunder spesielt Boutros Boutros-Ghali og Kofi Annan.

I det hele tatt virker Kristiansen å ha begrenset tillit til FN. Under kapitlet om Sudan forteller han om hvordan flyktningene som returnerte til Sør-Sudan fikk minimal hjelp, til tross for at masse penger var bevilget og alle organisasjonene var på plass:

De kom utsultet etter å ha overlevd på kokte blader fra trærne. De har begravd sine kjære underveis, og her sitter de, fortvilte. [..] Verre har de knapt hatt det. Men FN har en svær stab her som skal ta seg av flyktningene, Norge er blant dem som har bevilget mer enn 100 millioner. Men, flyktningene, som er kommet til FNs dør, har ikke fått en sekk korn! Ingen skole, ingen jordlapp.

Det er noen småfeil i boken, men dette er bagateller som ikke drar ned det totale inntrykket. For eksempel var det (mesteparten av tiden) Bill Clinton og ikke George Bush som var president under USAs mislykkede oppdrag i Somalia. Videre er Chinua Achebe (s. 426) en nigeriansk forfatter og ikke en amerikansk journalist (sannsynligvis har han bare ment å skrive Keith Richburg, for jeg er overbevist om at Kristiansen vet dette). I tillegg fant jeg noen rene skrivefeil, blant annet i innholdsfortegnelsen, så en ekstra runde med korrukturlesning før utgivelse hadde kanskje ikke vært av veien. Mange hadde sikkert også hatt glede av et kart, hvor alle stedene som omtales kunne vært markert.

Totalt sett kan imidlertid ”Afrika – en vakker dag” anbefales på det varmeste. Dette er en av de beste bøkene om Afrika som er utgitt her i landet.