Denne romanen fra 1880 var Alexander Kiellands første store roman og den skuffer ikke.
Boken handler om en rekke mennesker i og omkring det gamle handelshus Garman & Worse. Vi følger dem gjennom en del år av deres liv. Et tosifret antall mennesker er involvert. Det kan til tider være utfordrende å holde orden på alle de gamle titlene, det merkes at dette er en gammel bok. Likevel er det neppe noen tvil om at den holder mål.
Alexander Kielland har en glitrende penn, en av de beste jeg har lest. Han er flink til både å skildre, holde på oppmerksomheten og drive handlingen fremover. Språket er både enkelt og rikt på en gang.
Det er mange minneverdige episoder i boken, men et av mine høydepunkt er beskrivelsen av de private stundene til konsulen og hans bror. Opplevelsen i vinkjelleren er glitrende og tegner et bilde av et liv der siste trevl suges ut av livsnyternes sanseløse glede over livet. Hvilken hyllest til livet deler av boken er.
Når boken i tillegg inneholder en av de vakreste kjærlighetshistorier i norsk litteraturhistorie, er det grunn til å juble høyt. Kjærligheten til livet, til rettferdighet og til et annet menneske fører til at man møtes på en sky i stedet for å krype etter hverandre i sølen. Det er viktigere å ville det beste enn å få det enkle.
Hvilken skjebne som ender bra forteller noe om verdiene Kielland ønsker å formidle i boken. Det radikale og opplysende vinner over det konservative og tradisjonelle. Den som ikke våger å leve og satse, taper alt.
Hovedpersonene er rikfolk med både navn og formue. Parallelt får vi også et glimt inn i den fattige skyggesiden. Det taler til forfatterens fordel at han nyanserer menneskene på individnivå i stedet for å forfalle ned på en forenklet klasseanalyse.