Fra almisser til verdighet? Mikrokreditt - bank for fattige
Forfatter: Guri C. Wiggen
Forlag: Civita

Årets fredsprisvinner er Muhammad Yunus, stifter av Grameen Bank i Bangladesh. Banken er spesialisert i å gå små lån til fattige - kalt mikrokreditt. I denne boken gir Wiggen en svært god oversikt over hva dette fenomenet er.

Det er ikke hvert år fredsprisen deles ut med utgangspunkt i en kapitalistisk forretningside. Mikrokreditt er lån til en gruppe potensielle låntakere som ikke har tilgang til lån gjennom de tradisjonelle bankene med bl.a. deres krav til sikkerhet. Siden mikrokreditt gis til noen av de fattigste menneskene i verden har man fått en symbiose mellom tradisjonelle bistandsarbeidere og forretningsinteresser. Det er snakk om idealisme pluss praktisk sans.

Filosofien bak mikrokreditt er at alle har ressurser og evner dersom systemet tillater at de kommer til sin rett. Det gis små lån til mennesker slik at de kan starte sin lille business eller få råd til nødvendige investeringer. Dette er en form for u-hjelp på individnivå, der pengene går til menneskene og ikke til regjeringen eller byråkratiet. Det at pengene ikke er almisser, men lån som skal tilbakebetales, er imidlertid et helt grunnleggende premiss. Mennesker skal ut av fattigdom på egne ben, og ikke passifiseres gjennom støtteordninger.

Det er verdt å merke seg at selv uten sikkerhet er tilbakebetalingsraten svært høy. Den varierer imidlertid og boken gir en god bakgrunn til å forstå suksesskriteriene. Selv om lånet gis individuelt, knyttes låntakerne sammen i grupper som samarbeider og får felles oppfølging. I Grameen Bank følger det med 16 leveregler som låntakerne må følge. Størsteparten av låntakerne er kvinner.

Wiggens bok er full av fakta. Det gjør den svært nyttig som oversiktsbok, men det går dessverre ut over lesevennligheten. Litt mindre detaljrikdom kombinert med mer omfattende bruk av fotnoter ville gjort boken bedre. Likeledes kunne en del av poengene i boken vært utdypet, la meg ta et eksempel.

Det legges stor vekt på hvor viktig det er at det stilles krav til mottakerne av mikrokreditt. Samtidig så kommer det en setning om at tilgang til mikrolån burde være en menneskerett. (s. 92) Her aner jeg en motsetning, det er vanskelig å stille krav dersom alle skal ha rett til å få slike lån. En problematisering ville vært på sin plass.

Sett under ett har imidlertid Wiggen skrevet en interessant innføring i mikrokreditt. Den bør leses av alle som er interessert i å bekjempe fattigdom i den tredje verden.