Entusiasme og raseri
Forfatter: Ari Behn
Forlag: Gyldendal

"History will be kind to me for I intend to write it."

Dette sitatet fra Winston Churchill dukket opp i hodet mitt mens jeg leste boken. Denne nøkkelromanen avviker tilstrekkelig fra virkeligheten til at den fremstår som en roman. Samtidig bidrar den til å skape de ønskede mytene over Ari Behns liv etter hans bokdebut.

"Jeg brøt med dem som brøt, hvilket er det samme som å si at jeg var ute hos avantgarden, samtidig som jeg aller minst ønsket å tekkes hopen." (s. 81)

Behn ønsker altså å være den totale kule outsideren som kunne leve fullt og helt. Konkretisert gjennom festing, drikking og sex med alle damene som ville. Det vil si alle. Hingsten med det gode hjertet. I motsetning til en følsom dame med et voksende hjerte.

Denne damen har vært svært omtalt i forbindelse med boken, hun fremstilles imidlertid ganske så positivt. Litt mye drikking og litt vel heftig sex etter enkeltes smak. I likhet med flere av de andre innskrevne personene er neppe Vera Saras virkelige alto ego helt fornøyd med hvordan hun fremstår.

Sammenlignet med en viss fotograf, er hun imidlertid rene engelen. Det er mulig å lese hele boken som et oppgjør med Per Heimly. Her er det snakk om syndefallet selv, et menneske som utvikler seg til en hensynsløs drømmer som gleder seg til å gå over lik for å realisere seg selv.

En reise fra Oslos kulturelle miljøer til Las Vegas. Det er handlingen i boken. Det er nemlig en handling der, i tillegg til beskrivelser av en viss livsstil. Nå skal det imidlertid innrømmes at Behn er betydelig bedre i sine miljøbeskrivelser enn til å skape en troverdig historie. Hans beskrivelser av Oslo er for øvrig også bedre enn hans beskrivelser av Vegas. Han bommer bl.a. på noe så elementært som hvilket hotell Elvis opptrådte på. (s. 215)

Betydelige deler av språket i boken kunne vært hentet fra det mest vulgærfolkelige dypet av Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets velgermasse. Det er merkelig at en forfatter av Behns format ikke klarer å unngå dette. Stort sett er han mer heldig med ordene.

"Jeg holdt rundt Vera Sara, hun dryppa Kryx, jeg gikk ved sida av meg sjøl kledd i silkedress" (s. 162)

På samme siden kommer i tillegg boken største fornærmelse: "den breie rævs". Behn vet å få inn de små stikk som virkelig treffer. Dessverre er det ikke nok til å gjøre boken til noe ekstraordinært.