Dødens drabanter
Forfatter: Gunnar Staalsen
Forlag: Gyldendal
365 sider

Staalesens detektivhelt Varg Veum møter igjen sin fortid som barnevernsansatt, og de vurderinger og beslutninger han gjorde (eller unnlot å gjøre) i tilfellet Janegutt. Er barnevernet for tilbakeholdent? Er noen barn allerede før fødselen dømt til å havne på skråplanet?

Boken veksler mellom handling i nåtid, og tilbakeblikk på de episoder i livet hvor Veum kom i berøring med Janegutt. Det var ikke bare som barnevernsansatt, men også som detektiv at Veum og Janegutts veier har krysset hverandre.

Handlingen foregår i et lite miljø, med overraskende bånd av slektskap og kjennskap mellom flere av handlingens personer. Det meste henger sammen i en eller annen form. Janegutt, som egentlig heter Jan Elvis vokser opp morens rusbelastede miljø, før han som fortsatt liten gutt blir omplassert av barnevernet, ved Veum og en kvinnelig kollega. Da fosterfaren dør (fostermoren blir dømt for drapet) blir han omplassert enda en gang. Og der, i en trang vestlandsbygd kommer han opp i alvorlige problemer. Veum tilkalles. Har virkelig Janegutt begått dobbeltdrap på sine fosterforeldre. Dømt blir han. Efter noen år på Ullersmo er Jan Egil ute efter å hevne seg på alle som har ansvar for at han aldri klarte å havne på rett kjøl. Og Veum er på listen.

Barnevernet utsettes ofte for krass kritikk i mediene. Griper barnevernet inn for sjelden, og for svakt? Finnes fortsatt klassejustis i rettsvesenet? Har folk fra ”dårlige hjem” de mest innlysende å mistenke når de er der forbrytelser skjer? Vel er Dødens drabanter en krimbok blant mange (det har efterhvert kommet 12 om Varg Veum-skikkelsen), men handlingen inviterer likevel til refleksjoner – både over barnevernet, politiet og rettsvesenet. Staalesen har igjen skrevet en Veum-krim som viser at Varg Veum fortsatt har livets rett.