Med jaguarens kraft. En reise i det ukjente Amazonas
Forfatter: Anders C. Krogh
Forlag: Bazar forlag
303 sider.

”The Grand Tour” var i sin tid betraktet som høydepunktet i utdannelsen til en velstående ung mann. Spesielt i perioden efter Syvårskrigen og Den franske revolusjon kunne man besøke de viktigste steder i Europa, uten fare for å bli forfulgt på grunn av religion eller nasjonalitet. Fra nyere tid kjenner vi den moderne dannelsesreise, under navnet interrail, der ungdom i Vest-Europa kunne reise og bli kjent med sin verdensdel. Efterhvert ble Europa for lite, så ungdom reiser verden rundt i stedet. Med drømmen i ryggsekken, slik Irene Hegge beskrev det. Anders C. Krogh fulgte sin egen drøm.. Jakten på ”den edle villmann” har lange tradisjoner i litteraturen. Mange har ønsket å finne helt ukjente folkeslag. Drømmen til Anders C. Krogh var ikke bare å finne ukjente folkeslag, men å leve som – og med – urfolk

Asker-gutten i begynnelsen av 20-årene dro i 1999 til Iquitos i Peru, som med 400 000 innbyggere er den største byen i verden uten vei- eller togforbindelse. Iquitos ligger i Loreto-regionen, som dekker nesten 1/3 av Perus areal. Regionen har likevel bare 3% av landets totale folketall.

Krogh var usikker på om drømmen kunne realiseres. Men han ville forsøke. Iquitos ligger i det nord-vestlige hjørnet av Amazonas (som de fleste kanskje forbinder med Brasil).

Med minimalt av moderne utstyr dro Krogh ledsaget av en kjentmann inn i regnskogen. Folkegruppen (eller stammen) han ville slå seg ned hos, bodde i området ved Yavarí-elven. Han fant dem, og bodde der i ett år. Av andre peruanere kalles de Mayorunaer, men et mer beskrivende navn var ”kattefolket”. Selv kalte de seg Matses (folket). Krogh beskriver et folk som ikke har noe behov for ordet ”stress”, kvinner og menn er likestilte, naturen er rik på den maten de trenger – uten at det er vanskelig å skaffe den. De har derfor mye tid å bruke – på hverandre. Fritiden brukes sammen, til blant annet å fortelle historier. Nakenhet – og sex – var naturlig. Uten den bluferdighet og skamfølelse vi finner i den vestlige verden.

Jo nærmere ”sivilisasjonen” jo mer utvannet ble urfolkenes livsstil. Den landsbyen Krogh bodde i hadde klart å holde stand. Men han ville videre. Til en ennå uoppdaget folkegruppe. Hos matses fikk han høre om noen langhårede mennesker som svært få hadde møtt, men som flere hadde sett spor efter. De kalte dem for ”Demosjbå” – de fremmede. Krogh ville finne dem, og bo sammen med dem. Mye av boken går med til å beskrive forsøkene på å finne de fremmede med langt hår. Denne delen av boken er som en spenningsroman, der han beskriver turene i ulike deler av den utilgjengelige regnskogen. En anakonda på elvebredden, ansikt til ansikt med en jaguar. Er det egentlig dyrelyder de hører om natten – eller de fremmede?

Krogh står også ansikt til ansikt med de farene som truer hele levemåten til urfolkene i Amazonas; jakten på tropisk tømmer, på olje og gass, metaller – eller areal til produksjon av narkotiske stoffer. På 1970-tallet ble området til matses utsatt for flyangrep fra flyvåpenet. Først bomber, så bibler og bilder av misjonærer. Tolker forklarte at hvis de bare tok imot misjonærene ville bomberaidene holde opp. Mange kapitulerte.

Krogh er ingen antropolog, og selv om skildringene av jakten på de langhårede ukjente er spennende, skulle jeg gjerne sett at han spanderte mer plass på en inngående skildring av livet til matses. I et intervju i Aftenposten lørdag 11.november (”Mannen som ville bli indianer) sier han at han ikke fikk så mye inntrykk av religiøst liv. Bortsett fra at de i en spesiell type rus snakker med dyr og planter. Og at jaguaren har en helt egen og spesiell betydning for dem.

Krogh skriver i forordet at han i dag har et mer nyansert syn på mange av problemstillingene han skildrer i sin bok. Som for å advare leseren mot den naivistiske stilen hele boken preges av. For Krogh fremstår som naiv og selvsentrert, men samtidig søkende og åpen. Han må ha vært både viljesterk og uredd for å begi seg rett ut i et totalt ukjent univers. I sluttkapittelet er det slutt på naiviteten og guttedrømmen. Gutten har våknet.

I jakten på de fremmede oppdaget Anders C. Krogh ulovlig felling av tropisk tømmer. Og produksjon av narkotika. Opplysningene han fant – og fikk – gav han til myndighetene i Peru. Som kunne avsløre et stort tømmer- og narkotikakartell.

Langt inne i regnskogen fant Asker-gutten at det var noe annet som var viktigere enn hans drøm om å leve som og sammen med urfolk. Det viktigste var å sørge for at urfolkene fikk leve på sitt vis. Da må mektige krefter utfordres, og tøyles. Kreftene som driver menneskene videre, i jakten på mer materiell velstand.

I sluttkapittelet er det en bevisst, reflektert, eftertenksom – og besluttsom Anders C. Krogh som beskriver truslene mot urfolkene i Amazonas. Han har sett farene mot deres levemåte på nært hold. Og han går rett i strupen på de som utgjør faren. Ikke bare store vestlige selskaper som jakter på olje og tømmer. Men også på misjonærer som tror urfolkenes største ulykke er at de ikke har hørt Evangeliet. Noen av misjonærenes organisasjoner er også representert i Norge. For Krogh betyr ikke isolasjonen til urfolkene at ”sivilisasjonen” ikke har nådd dem, men at urfolkene har valgt å leve frivillig isolert. Og det valget må respekteres.