Det er ikke overraskende at Eirik Newths første roman er en science-fiction roman med tidsreiser og alternative virkeligheter. Det er alltid en fordel når en forfatter skriver om noe han behersker. Det er i tillegg svært forfriskende å oppleve at en forfatter tør la fantasien løpe i vei.
Det er ikke ofte det publiseres norskskrevet science-fiction på et stort forlag. Det er gledelig å konstatere at Newths bok holder mål. Den holder i tillegg den klassiske Berg-standarden på at en sf-roman ikke bør overskride 200 sider. Det er alt for få som har lært å fatte seg i korthet. Selv om f.eks. personskildringer ikke er så dype som de kunne vært, veies dette klart opp gjennom en handling som flyter uten unødvendige digresjoner.
Boken starter i 2144 e.v.t. Verden er styrt av et totalitært selskap og mennesker drømmer seg vekk i datasimulerte rollespill. Brødrene Jan og Theo sier ja til å levere et brev i fremtiden. Deretter skyter historien fart. Flere tidsreiser bringer dem etterhvert 254 millioner år inn fremtiden. Virkeligheten der er svært annerledes fra i våre dager. Her nøstes også tidsparadokser opp. Av hensyn til fremtidens lesere skal vi la være å avsløre sannheten. Løsningen er imidlertid både elegant og kompleks. En eneste svakhet kan være at den muligens har en innbyrdes selvmotsigelse. Skal man bygge A for å rette opp feil som A har skapt?
Nå er det uansett nok løse tråder til at historien likevel henger sammen. Newth har tatt til seg diverse spekulasjoner rundt tidsreiser og deres paradokser og lagt dem inn som en naturlig del av historien. Det gjør den spennende for de av oss som har tenkt på slikt. Hans lange erfaring som skribent for barn og unge viser seg i et lettfattelig og ledig språk, noe som kler denne genren.
Det er derimot litt skuffende at forlaget utgir denne romanen som en barne- og ungdomsbok. Dette føyer seg enkelt inn i tendensen til å automatisk karakterisere science-fiction og fantasy som noe enklere enn andre bøker. Newths bok er heldigvis med på å vise at dette ikke er tilfellet.