1983
Forfatter: Rasmus Dahlberg
Forlag: Humanist forlag
262 sider

Hva var det som skjedde i 1983 som kunne gjøre året verre for verden enn 1962 – da verden var på randen av atomkrig på grunn av sovjetrussiske atomvåpen utplassert på Cuba? 1983 var året en aldrende og syk KGB-sjef Jurij Andropov styrte Sovjetunionen. Ronald Reagan omtalte Sovjetunionen som ondskapens imperium. NATOs dobbeltvedtak (om utplassering av 572 atomvåpen av mellomdistansetypen i Vest-Europa) skulle iverksettes. President Ronald Reagan lanserte sin idé om et anti-atomvåpenforsvar, SDI – eller ”stjernekrigsprogrammet” som det snart ble omdøpt til. 241 amerikanske soldater ble drept i et angrep i Libanons hovedstad Beirut. Den Vest-indiske staten Grenada ble invadert av USA og en marxistisk regjering ble styrtet. Flight KAL 007 fra Alaska til Syd-Korea ble skutt ned av et sovjetisk jagerfly over Sakhalin-halvøyen, og 269 døde (passasjerer og flybesetning). Nobels fredspris for dette året ble tildelt den opposisjonelle fagforeningslederen Lech Walesa fra Polen. Anti-atomvåpenfilmen The Day After hadde premiere. Amerikanske fly ble skutt ned over Libanon. Alle nedrustningsforhandlinger mellom USA og Sovjetunionen strandet. Datafeil i sovjetiske varslingsanlegg fikk alarmen til å gå for det som så ut som et atomangrep. En av NATOs vanlige papirøvelser (Arble Archer 83) ble tonet ned, da den (senere omstridte) sovjetiske avhopperen Oleg Gordievskij gav vestlige efterretningstjenester informasjon om paranoiaen som eksisterte bak murene i Kreml. Blant dem som første nedtonet den antisovjetiske retorikken på grunn av disse informasjonene var Margaret Thatcher.

Dahlberg skildrer alle disse hendelsene som i en spenningsroman, samtidig som leseren får gode innblikk bak kulissene. Der oppdager vi at Sovjetunionen alt i 1981 satte i gang en efterretningsoperasjon basert på antagelsen om at landet sto foran en vestlig atomangrep. Det var KGB-sjefen Andropov som initierte operasjon RJAN. Selv om KGB-agenter i vestlige land mente selve utgangspunktet var meningsløst, var de for redde til å ta affære, og jattet med. Noe som kanskje vil overraske norske journalister er at den kalde antikommunistiske retorikken Reagan brukte offentlig sto i skarp motsetning til ønsket om å bli kvitt atomvåpnene og skape varig fred som presidenten meddelte utenfor offentlighetens lys. Reagan tok overraskende initiativer overfor Andropov. Egentlig minner Dahlbergs oppstilling av begivenheter som en repetisjon av sommeren 1914; da 1.verdenskrig ble utløst av en kjede av alvorlige men ikke uavvendelige hendelser som ingen likevel klarte å stanse. Dahlberg forteller om hvem som bidro bak scenen både i øst og vest, slik at vi slapp et kjernefysisk ragnarok.

I omtalen av Nobels fredspris til Lech Walesa er tidspunktet for utdeling plassert i oktober, mens det egentlig er kunngjøringen av hvem som har vunnet som foregår da.

Det er interessant å få et gjensyn med et av årene i min politisk bevisstgjørende ungdom (jeg var i mitt attende), med navn, steder og begivenheter som for lengst er havnet i historiebøkene. Jeg lar meg likevel ikke overbevise om at 1983 var verre og farligere for verdensfreden enn 1962. Selv om spenningen mellom supermaktene var intens og forholdet var dårlig, så var ikke den umiddelbare truselen mot USA slik at landet følte seg tvunget til å handle (slik som under Cubakrisen. Grenada kan ikke sammenlignes med Cuba, selv om kombinasjonen Cuba/Nicaragua/Grenada ikke var noe ønskescenario). Det var snarere Sovjetunionen som følte seg presset. Nærmest som en gammel mann som føler seg på høyden men som aner at immunforsvaret og ikke minst hjernen tynges av alderen.

Boken har et sluttkapittel som ikke berømmer lederne, men snarere for offentligheten ukjente personer lenger ned i hierarkiet. Det var disse som valgte å tenke selv, fremfor å handle på refleks og efter instruks da datafeil og øvelser kunne ha utløst atomkrigen. Kapittelet skildrer også den senere skjebnen til noen av de personene som var så sentrale i 1983. Boken har et godt og grundig kilderegister for hvert kapittel.

I dag fremstår den kalde krigen som en fjern i distansert fortid, når vi er midt oppe i blodige og intense konflikter og kriger, parallelt med truselen om nye og ikke minst ustabile atommakter. Men den psykologiske krigføringen og balansen mellom partene er like relevant i dag. Til tross for at det nå er mest snakk om asymmetrisk krigføring.