Tidsvitner
Redaktører: Jakob Lothe og Anette Storeid
Forlag: Gyldendal

Anmeldt av Oda Aarseth

Grunnen til at de var der kunne være tilknytning til motstandsbevegelsen, Terbovens Telavåg-hevn eller det faktum at man var jøde. .

Alle åtte gjenforteller sin historie. Fra de ble tatt av tyskerne og til de ble sendt til konsentrasjonsleirer. Fangenskapen der og frigjørelsen.

Dette er ikke en bok som går i detaljer om hvor grusomt det var. Det er heller en gjenskapelse av følelser, angst og hvilken urett som ble gjort mot alle mennesker som ble sendt til konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig.

Følelser rundt hvordan dette kunne skje. Det er ikke bare den urett i form av måten de ble behandlet på, men også den medmenneskelige faktoren ved at nordmenn ble behandlet mye bedre enn andre. Hvordan det menneskelige overlevelsesinstinktet tar overhånd og hvordan man klarer å leve videre etter å ha sett andre fanger bli drept.

Flaks er et stikkord som går igjen. Det var dette som avgjorde om man overlevde eller ikke.

Ingen av de åtte tidsvitnene er ute etter å skylde på noen, eller hevne seg, men de er opptatt av å vitne om hva som faktisk skjedde. Og at historien aldri må gjenta seg.

Tidsvitnene har valgt å stå fram nå, på grunn av at deres førstehåndskjenskap til konsentrasjonsleirene snart vil være over. Det er 60 år siden frigjørelsen.

Flere av tidsvitnene har vært tilbake i Sachsenhausen og/eller Auschwitz. Noen reiser som tidsvitne for de hvite busser, andre for å se hvordan det er i dag.

Dette er en fin introduksjonsbok om Holocaust. Man får førstehåndsopplysninger fra mennesker som har vært der og sett hva som skjedde. Vitnene er opptatt av å gi riktig informasjon og har en stor ydmykhet. Boken er kort og lettlest. Desto viktigere er budskapet fra tidsvitnene om at dette aldri må skje igjen.