Den illustrerte Lengdegraden
Forfattere: Dava Sobel og William J. H. Andrewes
Forlag: Pegasus Forlag

I uminnelige tider har det vært kjent hvordan man måler breddegrader på sjøen. Skippere har visst hvor langt nord de er, men samtidig har de ikke hatt oversikt over hvor langt mot øst eller vest skipet har befunnet seg. Dette er mye vanskeligere å måle.

"Flaggskipet Association var det første som grunnstøtte . Det sank på noen få minutter med mann og mus. Før resten av fartøyene klarte å reagere på den umiddelbare faren, gikk ytterligere to skip, Eagle og Romney, på skjærene, og sank som bly. Alt i alt gikk fire av de fem krigsskipene tapt." (s. 15)

Ulykken skjedde i 1707 på sydvestspissen av England, fordi skipene hadde tatt feil av lengdegraden nær Scilly-øyene. Dette var bare en av mange ulykker som var en direkte følge av lengdegradsproblemet. I 1714 ble Lengdegradsloven vedtatt der parlamentet utlovet en belønning på 20 000 pund til den som kunne løse gåten. Boken gir den spennende fortellingen om urmakeren John Harrison som fant en tilstrekkelig god løsning.

Det var to ulike veier til å løse problemet. Den ene var å orientere seg etter stjernehimmelen og dens objekter, spesielt ble månens plassering populær. Problemene med slike løsninger var at bevegelsene ikke var kjente, at de forutsatte pent vær og at de ikke var brukbare hele måneden, f.eks. når månen var for nær solen. Den andre løsningen var å måle tidsdifferansen i forhold til et fast sted som man synkroniserte klokkene etter. Tidsdifferansen avgjorde hvor langt unna man var opprinnelsesstedet.

Problemet med denne løsningen var at man ikke hadde tilstrekkelig nøyaktige klokker, spesielt ikke klokker som kunne fungere på et skip i all slags vær. Det var flere problemer. Hvordan få dem til å gå under opptrekk, unngå forstyrrelser fra atmosfærisk trykk og fuktighet, bevegelsene i skipet og ikke minst problemer knyttet til skiftende temperatur.

Dava Sobel skriver godt. Boken er bygd opp som en kronologisk historie som introduserer oss for menneskene, forbedringer og tilbakeslag. Hun er svært flink til å popularisere vitenskaplige problemstillinger. Samtidig fordyper hun seg ikke slik i dette at menneskene og det politiske spillet forsvinner. Boken er en nyutgivelse i forhold til den opprinnelige boken til Sobel. Tillegget er en rekke illustrasjoner av William J. H. Andrewes som bidrar til å gjøre boken til et fascinerende kunstverk. Tegninger og fotografier bidrar til å levendegjøre stoffet.

Jeg skal ikke røpe hele historien. Det er snakk om prestisje, utholdenhet og motarbeidelse. Følgende avsnitt sier imidlertid en del:

"Under disse sene, nattlige forsøkene gikk aldri Harrisons klokker mer galt enn ett sekund på en hel måned. Til sammenligning saktnet/fortnet de aller fineste urene som ble produsert noe sted i verden med et helt minutt hver eneste dag. Det eneste som var enda mer bemerkelsesverdig enn Harrison-urenes utrolig presisjon, var at nettopp denne presisjonen, som ingen hittil hadde oppnådd, var blitt frembragt av to bondeknøler som drev for seg selv - og ikke av folk som Thomas Tompion eller George Graham, som rådet over dyre materialer og erfarne mekanikere i urmakersentrene i verdensbyen London."

Det kan nevnes at det tok Harrison 19 år å bygge 3. utgave av hans ur. Det er historien om en perfeksjonist som ikke gav opp. En historie som er vel verdt å lese!

Les Bokavisens intervju med Dava Sobel.