Begrav lenkene. Kampen mot slaveriet
Forfatter: Adam Hochschild
Forlag: Pax

Slaveriet var en selvfølge som få andre enn slavene selv stilte spørsmål ved. Forfatteren viser i sitt imponerende verk hvordan britene ikke reagerte spesielt på det umenneskelige og grusomme ved slaveriet, før en velorganisert og gjennomtenkt kampanje gav innblikk i alle sider ved slaveriet.

Hvor er sporene av slaveriet, som var så omfattende og så selvfølgelig tilstede i hver avkrok på kloden? Slaveskipene finnes det intet igjen av. Selv om plantasjene finnes i Vest-India er slavenes skur borte. Sukkermøller, der slavene fikk knust armer og ben i det ubeskyttede arbeidet, er borte. I Afrika står fortsatt noen av slavefortene, et endog som presidentbolig. Havnene i England som slaveskipene la ut mot Afrika fra, er ikke til å kjenne igjen. Og trykkeriet der de 12 mennene samlet seg for å begynne kampen, er borte. Å reise et monument over slaverimotstanderne William Wilberforce, Granville Sharp, Thomas Clarkson, James Stephen, John Newton (kaptein på et slaveskip, som skrev ”Amazing grace”), Olaudah Equiano og Elisabeth Heyrick - og fortelle eftertiden om hvilken kamp de kjempet – er hva Adam Hochschild har gjort. Og hvilket monument!

Hochschild forteller om hvordan slavehandelen var organisert, og hvor dypt den grep inn i det britiske samfunnets velferd og hverdag. Selv den anglikanske kirken eiet store plantasjer i Vest-Inda der slaver gjorde arbeidet. Slaveeierne brukte inntekter til ”oppbyggelig” arbeid, som å bygge kirker og grunnlegge skoler for fattige. Å avskaffe slaveriet og frigjøre slavene ble gjort til to forskjellige mål. Å avskaffe slaveriet betød ikke automatisk å frigjøre slavene.

Slaverimotstanderne hadde en tung og vanskelig kamp foran seg. Kun hver femte mann og ingen kvinner hadde stemmerett. Tilhengerne av slaveriet hadde uforholdsmessig stor makt i parlamentet. Blant dem var Banastre Tarleton, kjent som frihetsknusende britisk offiser i Mel Gibson-filmen ”The Patriot”. Den eneste gruppe som konsekvent motarbeidet slaveriet på begge sider av Atlanteren var kvekerne. Men de var utestengte fra offentlige embeder. Kun medlemmer av den anglikanske kirke hadde stemmerett, var valgbare til parlamentet og hadde adgang til embedsverkets posisjoner. Når briter flest levet uten de rettigheter vi i dag tar som en selvfølge – hvorfor skulle de engasjere seg i slavenes situasjon? Det vakte da også forbauselse at slaverimotstanderne kjempet sin kamp ”helt uten personlig vinning”.

De 12 mennene ville opplyse briter flest om alle sider ved slaveriet; om hvor grusom transporten på slaveskipene var, om hvordan hverdagen til den enkelte slave var, og ikke minst om hvilke produkter i den vanlige brites liv som var produsert av slaver. Sukkeret var den overlegent viktigste varen slaveriet forsynte britene med.

Øyenvitneskildringer ble samlet, fra sjømenn som ble sjanghaiet til jobb på slaveskip, fra leger som skulle sørge for at ”varene” (slavene) kom helskinnet frem til slavemarkedene i den nye verden, fra personer på plantasjene som så hvilke kår slavene arbeidet og levet under. Og ikke minst fra slaver som hadde vunnet sin frihet. Alle sider ved slaveriet skulle bringes så tett inn på britene som mulig. Til og med slavelenker ble kjøpt inn til bruk i opplysningsarbeidet.

I et samfunn der de færreste drev med politisk virksomhet, og svært få hadde tilgang til parlamentet, ble petisjoner fra valgdistrikter, menigheter, og organisasjoner brukt som den vanligste måten å henvende seg til parlamentsmedlemmene. Og parlamentet ble oversvømmet av petisjoner. Det ble laget tegninger av slaver som henvendte seg til hvite med spørsmålet ”Er ikke jeg også en venn og bror?”.

I våre dager ville metodene slaverimotstanderne brukte vært velkjente og dagligdagse. Men ikke i tiårene rundt 1800. På oppsiktsvekkende kort tid skapte slaverimotstanderne en ny politisk kultur i Storbritannia.

At en rømt slave skulle klare å organisere et opprør og en motstandskamp som skulle beseire de to største europeiske militærmaktene, ville kanskje høres ut som fantasi. Men Toussaint L’Ouverture ledet opprøret på St. Domingue først mot franskmennene og så mot britene. Napoleon fikk så store problemer med opprøret at han måtte frigjøre penger og soldater. Dermed ble Louisiana (som den gang var langt større enn dagens amerikanske delstat) solgt til USA. Britene var heller ikke fremmede for å frigi slaver. Under den amerikanske uavhengighetskrigen ble slaver lokket med frihet om de kjempet for britene, mot amerikansk uavhengighet og frihet.

Idag tenker vi på den franske revolusjon som et viktig skritt fremover for å utbre ideen om individuell frihet. Men i Storbritannia førte frykten for revolusjon til at viktige personlige rettigheter ble avskaffet, og forble det inntil kampen mot Napoleon var vunnet. Dette satte også kampen mot slaveriet tilbake.

Adam Hochschild har begått en viktig historisk dokumentasjon av en av de viktigste kampene i menneskehetens historie; å sikre at personlig frihet er noe som gjelder alle mennesker uavhengig av hudfarve og etnisk opprinnelse.

Han trekker frem de personer som hver på sin måte sto i spissen for kampen mot slaveriet, med alle deres særegenheter og pussigheter. Hochschild viser hvordan de utfylte hverandre og kjempet på ulike arenaer for et felles mål. Og da kampen var vunnet begynte en ny kamp; for å fremheve sin egen rolle.

Selv om slaveriet ble opphevet i Storbritannia, levet de i beste velgående mange andre steder i verden. Og det skulle gå lang tid før andre enn britiske slaver fikk sin frihet.

Adam Hochschild viser at hvert enkelt menneske kan gjøre en forskjell. Om man bestemmer seg for å kjempe den gode kamp.

Og slaveriet eksisterer fortsatt.