Flytande bjørn
Forfatter: Frode Grytten
Forlag: Samlaget

Rivertonprisen gis til det beste arbeid innen norsk kriminallitteratur. Jeg forventet meg således en spennende og god krimbok da jeg satte meg ned for å lese Gryttens bok. Det fikk jeg ikke. Litt research viser da også at juryen i sin begrunnelse skriver følgende:

"Noen vil hevde at også årets prisvinner kommer inn under ”det utvidede krimbegrep”."

Det har de helt rett i. Som krimroman suger dessverre boken skikkelig. Den er ikke spennende. Den mangler stort sett plott, og det som er igjen av plottet er fullstendig urealistisk. Siden boken av forlaget markedsføres som vinner av Rivertonprisen 2005, må dessverre anmeldelsen begynne på denne måten.

"Dessverre", fordi Frode Grytten har skrevet en god bok. Den er lesverdig og underholdende. Den inneholder en fin, men ulykkelig kjærlighetshistorie. Den fungerer i sin politiske korrekthet og har en flammende mediekritikk.

Flytande bjørn foregår i Odda, en liten industriby i forfall. En lokal gutt presses ut av veien av en annen bil, og dør. Lokalt innlosjerte flyktninger gis skylden av mange. Hovedpersonen er en forfyllet, desillusjonert og mindre kompetent journalist på et lokalkontor. Han dealer i tillegg med sin brors kone.

Trekantdramaet mellom de tre er kanskje bokens høydepunkt. Den fortvilte kjærligheten som Robert føler overfor Irene treffer svært godt. Sjalusien mellom brødre krydrer den. Irenes vaklende balansegang mellom den broren hun elsker og den familien hun har, er godt beskrevet.

Boken viser nedturen når en hjørnesteinsbedrift faller. Den viser også det politiske spillet på en god måte. Den er politisk korrekt, uten å bli platt. Den beskriver motløsheten som preger et samfunn uten håp. Samtidig viser den kynismen som kryper frem når muligheten til oppmerksomheten - selv knyttet til et drap - dukker opp. Det er en bok uten helter.

Muligens er mediekritikken litt overspilt. På den andre siden treffer Grytten mange spikere rett på hodet i sin beskrivelse av journalistiske arbeidsmetoder. Saker finnes ikke, de skapes av flittige journalister! De får sitt pass kraftig påskrevet som et kobbel med bikkjer uten moral.

Hvis du glemmer at boken vant Rivertonprisen før du begynner å lese, kan du få en flott leseopplevelse!