Varsleren
Forfatter: Jon Hustad
Forlag: Spartacus

Et barn dør. Som følge av feilbehandling. I et forskningsprosjekt som ikke var godkjent. Foreldrene hadde ikke godkjent at barnet skulle brukes som objekt i forskningen. Saugstad mente han burde si ifra. Det var han som ble offer for reaksjoner og represalier. Ikke de ansvarlige. Det er dette som er bokens tema.

Hustad har skrevet en liten bok, om et fenomen i tiden; varslerne. De som sier ifra om noe de mener er galt. Fordi de mener det er det riktige å gjøre. Efter arbeidet med historien om lille Fredrik og om Saugstad har Hustad selv kommet til at han ikke ville gjort det samme som Saugstad gjorde. Fordi det er best å holde kjeft. Reaksjonene på at noen blir en varsler kan bli så sterke at det tar motet fra den modigste. Men ikke fra Saugstad. Han ville gjort det igjen.

Norge er et lite, gjennomsiktig og egalitært samfunn. Med en forholdsvis åpen presse. Likevel er det profesjoner og grupper i samfunnet det er vanskelig å sette søkelys på. En av disse er legene. Efter å ha lest Hustads bok undres man ikke hvorfor. Men hvordan det er mulig å oppnå så stor grad av laugssolidaritet om forhold som det åpenbart bør sies ifra om. Og reageres på. For dødsfallet til 2 år gamle Fredrik er ikke enestående.

Boken er i tre deler; forskningsprosjektet som er bakgrunnen for varslersaken (og dermed boken) – og omstendighetene rundt Fredriks død, den neste delen er fra tidspunktet Saugstad fikk vite om dødsfallet – til sakkyndig uttalelse forelå i 1997, og den siste delen handler om Forskningsrådets uredelighetsutvalg og handlemåten efter at Saugstad ble anklaget for forskningsjuks – av forskerne som Saugstad rapporterte.

Et problem for forfatteren er et vridd kildeutvalg. Saugstad, hans støttespillere, journalister fra VG og Fredriks far har stilt opp og svart på spørsmål, mens forskerne Saugstad har bedt om ble vurdert, Uredelighetsutvalget og andre som har vært innblandet i sakskomplekset med få unntak ikke ville stille opp. Blant dem er både stipendiaten, Theresa Farstad, og ikke minst lederen i Forskningsrådets uredelighetsutvalg, Asbjørn Aakvaag. Hustad forstår ikke at sistnevnte lar være å stille opp. Han var tross alt en nøytral dommer. Men det var kanskje vanskelig å forsvare at han hadde iverksatt en prosess som ikke oppfylte åpenbare krav til rettssikkerhet?

Boken mangler en kildeoversikt. Hustad selv sier at han ble dratt mellom historikerens krav til å oppgi sine kilder, og journalistens behov for å beskytte kildene. I boken gjengis likevel en mengde skriftlige kilder i selve teksten. VG-journalist Jorunn Stølan har opplyst at alt materiale avisen fikk av Saugstad kunne verifiseres av andre kilder. Det som da gjenstår, er de mange ubesvarte spørsmålene om hvorfor overlege Dag Bratlid og stipendiat Theresa Farstad opptrådte som de gjorde, da det ble stilt spørsmål ved deres forskningsprosjekt.

Saugstad ble av Farstad via advokat truet med injuriesøksmål hvis han ikke trakk tilbake de spørsmål han hadde stilt ved hele forskningsprosjektet på en lungefunksjonsmåler. Et slikt søksmål ville være et sterkt angrep på retten til fagkritikk, og til ytringsfrihet. Saugstad måtte forsvare seg overfor Forskningsrådets uredelighetsutvalg. Påstandene fra Bratlid og Farstad om at Saugstad hadde gjort seg skyldig i forskningsjuks i en undersøkelse om andre behandlingsmetoder som ble avsluttet 7 år før anklagene ble satt frem, kunne tilbakevises.

Saugstad ble tilslutt frifunnet for alle anklager om forskningsjuks. Uredelighetsutvalget ble lagt ned efter Saugstad-saken, men i kjølvannet av Sudbø-saken kan et nytt uredelighetsutvalg bli opprettet. Det alvorlige i saken er at Saugstad var den eneste det ble rettet søkelys mot, efter at han kom med både faglige betenkeligheter og etiske innvendinger mot prosjektet til Bratlid og Farstad. Varsleren ble angrepet, utsatt for mistenkeliggjøring og kritikk, og hadde intet eget vern i systemet i kraft av å være en varsler.

Boken handler om hva som skjer med en som varsler. Likevel savner jeg mer fokus på hva som skjedde i kjølvannet av lille Fredriks død. I forsvaret av at intet galt ble gjort, veksler de impliserte mellom å påstå at det var ordinær behandling og at det var et forskningsprosjekt, alt efter hvilken instans som behandlet saken. Dermed unngikk de at noen ble stilt til ansvar. Hvis det var feilbehandling kunne noen bli stilt ansvarlige. Hvis det var som et ledd i et forskningsprosjekt at Fredrik døde, er det andre problemstillinger som kommer opp; foreldre skal bli informert, og gi sitt samtykke. Noe som ikke skjedde i dette tilfellet. En av de impliserte fikk doktorgraden som følge av prosjektet. Til tross for at Saugstad informerte om betenkelighetene i forkant av disputasen. Disse ble ikke berørt.

Helsevesenet generelt og legene spesielt er avhengige av tillit. Mange kontrollmekanismer og stor grad av usikkerhet og mistenkeliggjøring kan føre til at færre blir behandlet, at det blir mindre forskning som frembringer nye behandlingsmetoder og medisiner, og at helsevesenet blir redde for å bli stilt til ansvar for feilbehandling.

Boken er en bekreftelse på at varslere i hvert fall innen helsevesenet har dårlig beskyttelse, og samtidig påstanden innledningsvis i denne anmeldelsen om at nettopp helsevesenet og legestanden er noe av det vanskeligste å rette søkelyset mot. Et røkteppe av bortforklaringer, unnskyldninger, bagatelliseringer og kollegial beskyttelse skygger for lyset. Boken bør være obligatorisk lesning for alle med ledelsesansvar og ansvar for tildeling av økonomiske midler innen helsevesenet.