Nekromantiker
Forfatter: Ingar Knudtsen
Forlag: Schibsted

Boken kombinerer klassebasert sosialrealisme i små nærmiljøer på begynnelsen av 60-tallet med århundrelang udødelighet. Velkommen til Ingar Knudtsens alternative verden.

Alf er en klassebevisst kommunist som jobber på en bensinstasjon i Møre og Romsdal. Han liker å lese, høre på musikk og spiller i band, med dertilhørende kvinnehistorier. Han tenker mye for seg selv. Dagdrømmer. En drøm trekker ham mot gravplassen, mot en spesiell grav. Det er en vakker kvinne i drømmene.

En kvinne ligger innestengt mens årtier og århundrer driver forbi. Hun tenker og drømmer og får forbindelse med en reddende prins som kan bringe henne ut av den lange lidelse.

Ingar Knudtsen er flink til å veksle mellom ulike perspektiver. Handlingen bygges opp gradvis. Jeg er til å begynne med litt forvirret, men aner et mønster. Bitene settes gradvis på plass inntil man forstår historien.

Alf allierer seg med venninnen Dordi og redder drømmekvinnen. De er proletariatet. Overklassen representeres ved Ulf Arend. En kapitalist som personifiserer alt av forfatterens egne politiske fordommer og oppfatninger. Det er imidlertid ikke kun en kamp mellom overklasse og arbeiderklasse. Det er også forholdet mann og kvinne. For Knudtsen er det som i tidligere bøker, kvinne og mann. Hans feminisme med vekt på trusselen mange finner i sterke kvinner, er sterkt tilstede også i denne boken.

Boken klarer kunststykket å skrive fantasy som ikke tar helt av i overveldende detaljer over 700 sider. Det enkle er ofte forfriskende. Det er bra med en fantasy-roman som i stedet bygger handlingen inn i forfatterens egen bakgrunn fra mer enn 40 år tilbake.

Knudtsen skriver godt. Problemet med boken er at historien er i tynneste laget. Selve drivet i handlngen kunne oppsummeres på 20-30 sider. Resten er fyllmasse. Velskrevet fyllmasse, men likevel. Historien kunne vært bygget ut og slutten gir absolutt rom for en oppfølger.