Johnny Cash Livet, kjærligheten og troen til en legende
Forfatter: Steve Turner
Oversetter: Oddvar Nilsen
Forlag: Hermon

Dette er den offisielle biografien om Johnny Cash (1932 - 2003), avtalt med Cash selv før han døde. Den gir en grundig innføring i livet til et komplekst menneske.

Hans barndom var preget av motsetningen mellom den milde, snille, avholdende moren og den strenge, gretne og drikkfeldige faren, en motsetning som skulle slå rot i Cash selv. Men mest av alt ble han preget av at hans bror Jack døde i en ulykke, en ulykke faren klandret ham for. Han tjenestegjorde 4 år i Tyskland i militæret som lyttemann på fiendtlige radiosendinger.

Hans musikalske karriere begynte på det legendarisk Sun Studio, kjent for å ha startet karrieren til ikke bare Cash, men også til Elvis, Jerry Lee Lewis, Roy Orbison og Carl Perkins. Johnny Cash fikk raskt to hits med I Walk the Line og Folsom Prison Blues.

Boken er god, men har klare svakheter. Noen av de mest synlige er fra denne delen av boken. La meg f.eks. ta følgende uttalelse fra Jack Clement som blir stående uten kommentar: "Johnny Cash var ikke kjent for gospel. Hvis han begynte med det, ville han ødelegge inntrykket. Jeg tror ikke at Johnny Cash skjønte dette, men jeg gjorde det." (s. 85) Sitatet er ikke angitt nøyaktig i tid, men sannsynligvis er det fra etter april 1957. En merkelig kommentar siden Elvis hadde sunget Peace in the Valley på Ed Sullivan Show 6. januar 1957 og gitt den ut på en EP 22. mars sammen med 3 andre gospelsanger. Her er det rom for utdyping, spesielt med tanke på at Cash ofte følte plateselskapene som en tvangstrøye, og elsket gospel.

En annen svakhet er påstander av typen "Hvis Carl hadde sett ut som Elvis, ville han antakeligvis blitt rockens konge." (s. 75) Noe som i beste fall er en grov forenkling, og nok heller bør karakteriseres som vrøvl. La oss gjøre oss ferdig med svakheter når vi først er inne på disse. En ting som plaget meg var manglende kronologi og tidsangivelse. Dette gjør boken vanskelig å følge. Dette oppveies imidlertid til en viss grad av en svært oversiktlig kronologisk oppsummering i slutten av boken.

Boken er nemlig en overbevisende biografi om Cash. Den følger hans karriere på en spennende måte, med innblikk i oppturer og nedturer. En av disse inntraff på 60-tallet da Cash var skikkelig hektet på amfetamin. Følgende sitat illustrerer hvor langt nede han var:

"Han kunne gjøre helt sinnssvake ting. Jeg har sett ham stanse midt i en konsert og plukke en mikrofon fra hverandre med en skrutrekker mens publikum satt og ventet på at han skulle fortsette." (s. 117)

At han klarte seg kan man nok takke June Carter Cash for. Hun var hans store kjærlighet. Turner gjør en bemerkelsesverdig god jobb i å beskrive deres kjærlighet. Den starter boken og avslutter den. Hun var alfa og omega for Cash. Klippen. Ved siden av henne var det gudstroen som fikk ham på bena igjen. Hans legandariske konserter i bl.a. San Quentin er godt kjent fra før. Hans religiøse opptur er derimot mindre kjent, men var svært sentral for ham spesielt på 70-tallet:

"I mai 1977 fløy Hamon til Nashville og overrakte Cash hans teologiske diplom ved en seremoni i House of Cash. Cash avla et kort vitnesbyrd om sin omvendelse og sang en gospelsang. Like etter spurte han Hamon om han kunne bli ordinert som pastor." (s. 163)

Ærverdige Johnny Cash var altså formelt utdannet som prest og viet til og med noen venner. Han tok sin tro på alvor, men han klarte å kombinere dette med toleranse overfor annerledes troende:

" "Jeg inngår ikke kompromisser med min religion," sa han i 1979. "Hvis jeg er sammen med en som ikke vil snakke om den, snakker jeg ikke om den heller. Jeg tvinger meg ikke inn på noen, heller ikke når det gjelder tro." " (s. 226)

Johnny Cash klarte kunststykket å bli anerkjent av alle grupper. På slutten fikk han et stort comeback og erobret nye hjerter. Han vendte tilbake til sine røtter og spilte inn akkurat de sangene han hadde lyst til å synge. Slikt gir suksess når man både har stemme og image i orden.

På slutten av boken er det et intervju med Cash fra 1988, og det passer seg å avslutte med noen ord fra Johnny Cash selv:

"Følg hjertet. Det er det jeg gjør. Jeg har mye medlidenhet, for jeg har opplevd mye smerte i livet. Alle som har opplevd mye smerte, har mye medlidenhet. Kanskje jeg ikke har nok. Kanskje jeg er nedkjørt iblant. Jeg blir trett etter en konsert, og jeg går rett forbi en tigger for å komme meg raskt på rommet og bestille romservice.Det er lenge siden jeg forlot bomullsmarkene." (s. 235)